in discussion Rollespillgjengen Generelt / Thor Dahls Møterom » Glimt av en ny tid
Grenene slo mot ansiktet hans. Helvete! Tenkte han, mens han hakket seg gjennom enda en liane med macheten. Hvorfor pokker takket jeg ja til Jokkas tilbud om jobb i Sør Amerika. Han skled i gjørma og tumlet nedover en skrent. Det var den helvetes pokergjelda det var det det var, hadde ikke noe valg. Han kom seg på beina igjen og fortsatte innover i jungelen. Hva pokker skjer med verden? Etter at jordskjelvene hadde stilnet og flodbølgene trakk seg tilbake var det merkelig stille. Var han den eneste overlevende? Nei, umulig, det måtte være noen andre der ute, bare han kom seg inn til byen så ville han nok finne noen. Og så, vekk herfra, langt langt vekk. Jokka har sett det siste av meg ja, han kan ta den pokkers pokergjelda og stappe den et visst sted. Et lyn flerret over himmelen. Stadig mer av dette pokkers været. Var det en bygning der fremme? Han snublet over enda en rot idet lynet lyste opp jungelen igjen. Jo! Han var sikker nå, det måtte være en bygning, kanskje det var folk der? Han hørte en rasling i skogen. Var det dyr, mennesker, noe annet? Lynet flerret opp jungelen igjen, og lyste opp flere skikkelser som kom sakte mot ham. Han snudde seg for å løpe, men skled i gjørma igjen, han kavet seg opp på alle fire, så ble alt svart.
Han var bundet på hender og føtter. Hvor er jeg? Et tempel, her? ja det er pokker så mange av dem inne i denne helvetes jungelen. Han prøvde å røre på seg, men repene var alt for faste. Hva er det jeg ligger på? Å herregud et alter! En skikkelse åpenbarte seg over ham. Han prøvde å feste blikket men leiren sved i øynene. Var det et menneske? Noe annet? Skikkelsen hevet en stor stenkniv og ørene hans eksploderte i en kakafoni av lyder av skrik og hyl. Han lukket øynene, så dette er slutten. Det ble stille. Han åpnet forsiktig et øye. Skikkelsen løftet kniven mot håndflaten sin og skar et dypt kutt. Lyden steg til et øredøvende nivå igjen og han lukket øynene. Det ble stille og han våget å åpne et øye igjen. Skikkelsens hånd lukket seg rundt ansiktet hans, så ble alt svart igjen.
Han våknet i mørket på et stengulv. Er jeg fortsatt i live? Hodet verket, kroppen kjentes mørbanket. Han krøllet seg sammen i en voldsom hostekule. Pokker heller, skulle nesten ønske jeg var død! Han kjente rundt seg, stengulv, stenvegg, stenvegg, stenvegg og gitter. En pokkers celle? Hva er det disse vesnene vil meg? Ør i hodet satte han seg med ryggen mot veggen. En voldsom hostekule sendte ham nesten i gulvet igjen, noe seigt fløt ut av nesen hans, det begynte å svi i hals og øyne. Var det stjerner der utenfor gitteret? Nei, øyne, hundrevis av øyne som stirret på ham. En lav kakafoni av lyder og hyl tok til i massen av skikkelser utenfor. Haaaaa tiiiii buuuuu, haaaaa tiiiiii buuuuuu. Han blunket, det var vanskelig å puste nå. Hylingen ble grovere. Fantaserte han? Begynte messingen å ligne på menneskestemmer? Han prøvde å rope, men stemmene ville ikke bære. Han spyttet mot mengden av skikkelser og brakk seg i et nytt hosteanfall. Messingen steg i intensitet, begynte han å skilne ord? Hakke ti bu, hakke ti bu, ju kje fur, ju kje fur! Det siste han tenkte før han segnet om var at messingen begynte å ligne på en gammel barnesang han hadde hørt en gang.
Han ha'kke tid til å sitte i bur.
Nå jubler vi for en kjent figur!
Her kommer Julius som alle vil se.
Han svinger seg i toppen av et tre.
Vi hører han og vet han er på vei,
åh, Julius, vi venter på deg!